Geirangerfjorden og bygda innafor.

Vi skal se fjell og dype fjorder, og får sitte på innover fra Ålesund til Geiranger av en tidligere kollega. Det er en tur som tar ca to og en halv time, pluss en 10 minutters fergetur mellom Linge og Eidsdal. Riktig så flott er det å være tilbake i den lille bygda innerst i Geirangerfjorden, det som gjerne betegnes som juvelen av de norske fjorder. Og det kronprinsen kalte indrefileten av norsk natur når han og fruen, med lille prins Sverre Magnus på slep, var å besøkte plassen for fire år siden.

Det er ikke så mange som bor i fjordbygda til vanlig. 250 stykker kanskje. Men om sommeren er det et yrende liv her. Fra slutten av april til begynnelsen av september bor det 400-500 primært utenlandske gjestearbeidere i bygda. Det er jo noen som må ta seg av de rundt 600 000 turistene som er innom i løpet av sommeren. Mange bobil og teltturister fyller opp campingplassene rundt og i nærheten av fjorden. Store grupper med middelaldrende herrer med nyinnkjøpte motorsykler og busslaster med kinesere finner også veien. Veteranbilløp legger ofte inn et stopp her. Og, ikke minst, er det stort sett 1-3 cruiseskip innom daglig med 500 til 4000 passasjerer mellom mai og slutten av august. På «store» dager er køen med turistbusser endeløst, alle med fast rute; Ørnesvingen, Dalsnibba og Flydalsjuvet.

Ørnevegen mellom Geiranger og Eidsdal sto ferdig først i 1956, slik at det før den tid var lite gjennomgangstrafikk med kjøretøy. Nå er siste sving før veien slynger seg videre innover mot fjellet, «Ørnesvingen», et yndet utkikkspunkt for alle som reiser til og gjennom Geiranger. Her har man en fantastisk utsikt over fjorden, bygda og fossene De syv Søstre.

Toppen på fjellet Dalsnibba på 1.475 m.o.h., en ca 21 km fra fjorden er et populært turistmål, og har en fantastisk utsikt over Geirangerfjorden med fjellene rundt. Ofte ligger tåka tjukt over toppen, så pass på å dra dit på solrike klare dager. Veien, Nibbevegen, ble bygget i perioden 1937-39, men veien ble offisielt åpnet først i 1948. Bompengeveien er kun laget for turisme, og på toppen finner man, utenom den nevnte utsikten, en stor parkeringsplass, suvenirbutikk og et par toaletter.

Flydalsjuvet er et utsiktplatå på ca 450 meter over fjorden, ca 4 km fra bygda på vei mot Dalsnibba. Hit kommer de fleste for å forevige Geirangerfjorden gjennom kameralinsen.

Noen av cruiseskipene stopper opp og setter passasjerer i land i Hellesylt, for så å busse de videre tilbake til skipet som da har ankommet Geiranger. En fin heldagstur hvor de får muligheter til å besøke Briksdalsbreen (iallefall det lille som er igjen av den), en tarm av Jostedalsbreen, en tur innom Stryn, og kanskje et stopp ved Djupvasshytta på vei over fjellet til Geiranger.

Hurtigruta kommer også innom Geiranger om sommeren, men de er dessverre bare på snarvisitt for å slippe av passasjerer som de busser langs fjordene og inn til Ålesund. Hvis været er bra så gjør de et stopp oppe på Aksla, hvor turistene kan se innseilingen av skipet deres, og kanskje få med seg en vakker solnedgang på kjøpet.

Det er også noen hotell i Geiranger for de som kommer på landeveien og vil ha litt mer komfort enn hva campingplassene og turisthyttene kan tilby. Hotell Utsikten, hvor norgesvennen keiser Wilhelm II bodde på slutten av 1800-tallet, når han ikke var på sitt sommerpalass i Balestrand. Hotell Geiranger, som spilte en stor rolle i Norges første katastrofefilm når Bølgen «raserte» bygda i 2015. (Filmen vant forresten nettopp en Amanda i Haugesund for beste film i 2015).  Grande Fjordhotell som ligger vakkert til noen kilometer fra bygdesentrum rett «under» Ørnevegen. Og selvfølgelig hjørnestensbedriften og det eneste hotellet som er helårs åpent Hotell Union. Union har bygget flotte konferansefasiliteter og et spa anlegg med innendørs/utendørs oppvarmet svømmebasseng, som gjør det populært blant weekendbesøkende og bedrifter også om vinteren.

Med så mange turister så blir det lett litt klingende mynt i kassen for bygdefolket også noe som gir rom for nye investeringer, og nylig åpnet noen driftige sjeler Geiranger Bakeri som leverer bakevarer til lokale, campingplasser, hoteller og butikker i regionen. I 2015 ble Geiranger Ølbryggeri sparket i gang i de gamle lokalene til vaskeriet. Bryggeriet selger sitt flaskefyll på den lokale Jokerbutikken, på restauranter og på hotellene. Etterhvert som de har blitt bedre kjent, har de også begynt å levere gjennom større distribusjonskjeder. Kanskje dukker Geiranger Pale Ale opp på hippe barer og på vår lokale kneipe i Tigerstaden. Hvem vet? Vi gikk innom bryggeriet for å hilse på en dag, og da var det full fart på det kinesiske tappesystemet som tar unna rundt 650 flasker i timen. Siden dette fremdeles er en liten bedrift så er de til tider litt underbemannet, så vi ble satt rett i arbeid med å klistre etiketter på flasker og å fore glass i tappemaskinen. Det er gøy å se hvordan det fungerer, men best er vel lønnen; øl til arbeidet. Etter en tretimers økt kjenner vi at vi sitter mye på kontor eller på en strand. Ryggen er blitt stiv når flaskeforingen er over for denne gangen. Men når vi kan «kvalitetssikre» varene i ny og ned, så kjenner vi ikke plagene før dagen etter. Fremdeles litt øm i ryggen, litt støl både her og der, og hodet litte granne tungt.

Det er ikke så mye gårdbruk igjen i Geiranger. Turismen har for lengs tatt overhånd. Men fremdeles er det noen få av gårdene som holder sau og geit. En av disse er Westerås Gård, et lite stykke oppe i, hehe, åsen. Om sommeren driver de også restaurant med en flott uteservering og så tilbys det overnatting i campinghytter. Første gang vi var innom gården ble vi stoppet av et par lamaer. Litt festlig å treffe på sånne eksotiske innslag i den norske fjellheimen, hvor fjellgeit og sau klatrer opp fjellsidene med lette ben. Men tydeligvis trives også lama i Norge. Et par år etter at vi hadde stiftet bekjentskap med de to første, var de blitt en familie på fire. Vi traff et besetningsmedlem fra et av cruiseskipene som tilfeldigvis var fra Peru, og spurte hva de brukte Lama til utenom å være pakkdyr. Han kunne fortelle at lamakjøtt var tilbake på menyen i hjemlandet pga. sitt magre kjøtt. Vi har ennå tilgode å spise lama, og etter å ha forhørt oss med flere som har prøvd så behøver det visst ikke kommet øverst på «bucket listen». Men kanskje blir lama-konfetti å finne ved siden av nyfisket fjellørret og geite-konfetti på menyen til Westerås Gård.

Klesmerket Moods of Norway pleide å ha en avdeling i «sentrum», men de har dratt inn årene og andre har tatt over. (Traktoren står igjen). Det selges fremdeles klær og nipps i naustet til turistenes store glede. Det er stort sett det det går i når man besøker naustene langs «handlegata». Nipps, troll, T-skjorter, og andre ting som det er trykket «Geiranger» på, mens på undersiden står det skrevet i små bokstaver «made in China». En som har tenkt litt anderledes er svensken Bengt. Han har startet sjokoladefabrikken Fjordnær med produksjon og salg i en av naustene. Her er det sjokolade tilsatt smaker som brunost og akevitt. Fjordnær er selvfølgelig en travel bedrift i sommersesongen, men siden de nå leverer til butikker utenfor bygda, og til noe av cruisenæringen så er det arbeidsplass til et par om vinteren også.

Det er også noen restauranter og gatekjøkken i Geiranger. Selvfølgelig er kjøkkenet til Hotell Union viden kjent, men også uteserveringen til Hotell Geiranger har blitt bedre med årene. En annen lokal satsning er Brasserie Posten. (Det heter vel det fordi det var vel der det lokale postkontoret lå før Jokerbutikken tok over med Post i butikk?). Iallefall har men her satset på menyer lagd av produkter fra gårder i nærområdet. Det er alltid fint å besøke bedrifter som er lidenskapelig opptatt av kvalitet. Posten har også tatt inn endel spennende øl fra mindre bryggerier rundt om i regionen. Vi får håpe de fortsetter å satse på mangfold i tiden fremover også, selv om bygda har fått sitt eget bryggeri.

Vi er kommet av slutten av august. Personlig synes vi denne tiden på året er den beste når man besøker Geiranger. På en dag som denne så kan gradestokken vise 35 plussgrader i solen. Det er grønt og frodig. Men best av alt er vel at høysesongen for turistene begynner å dabbe litt av. De lokale og gjestearbeiderne er mindre stresset, mens det fremdeles er høy aktivitet i bygda. Om et par uker så finner cruiseskipene andre hav å seile på. Men idag er det livat med to store skip på besøk. De besøkende vandrer hvileløst nede i sentrum, booker seg på en av de mange bussturene opp til Ørnesvingen og Flydalsjuvet, leier små grønne elektriske biler og gjør trafikken utrygg på egenhånd, eller går opp den flotte fossevandringen og besøker Norsk Fjordsenteret med sin utstilling av livet i Fjordnorge og av den vakre og unike naturen i området.

Vestnorsk fjordlandskap med Geirangerfjorden og Nerøyfjorden fikk sin plass på UNESCOs verdensarvliste for over 10 år siden. Og i den forbindelse ble Norsk Fjordsenteret bygget. Fra rundt i området plukket de ned verneverdige små hus og bygde dem opp igjen inne på senteret på utstilling, for å vise hvordan livet artet seg her før i  tiden. Før bilens tid var bygdefolket engasjert i skyssing av turister med hest og vogn opp langs Geirangervegen. Senere ble det investert i biler som tålte de bratte bakkene og krappe svingene. I 1930-åra var det opp mot 50 åpne skyssbiler i bygda, og Geiranger hadde på den tiden større biltetthet enn Oslo. Under krigen beslagla okkupasjonsmakten 37 skyssbiler, rett etter krigen var bare 9 biler i virksomhet. Det er blitt mange biler opp gjennom årene og flere av dem er satt på museum i kjelleren til Hotell Union. Noen av dem er fremdeles kjørbare og blir tatt frem når prominente gjester og andre kommunepamper kommer på besøk. Et par av de gamle bilene som Geiranger Skysslag importerte fra USA på 30-tallet står også på utstilling i Fjordsenteret. Senteret viser også med film og bilder hvorfor det unike landskapet ble valgt av UNESCO, og tar gjerne imot grupper med barn for praktisk opplæring.

De gamle bilene også leid ut til bryllup, gjester og venner av hotellet, eller bare de med ekstra dype lommer. Emiren av Qatar kom innom med helikopteret sitt for et par år siden, og kjørte i kortesje med sitt store følget i tre-fire av bilene opp til Ørnesvingen. På vei tilbake stoppet de innom Fjordnær og handlet inn sjokolade for mangfoldige tusen, før de flakset tilbake til Ålesund hvor de hadde yachten sin parkert.

En annen kjendis og en av verdens rikeste, en herremann med navn Bill Gates gjestet også bygda en dag for et par år siden. Han og hans familie valgte en litt mer sporty løsning. Også han parkerte yatchen sin i Ålesund og fløy inn med helikopter som de satt ned på helipad’en i gangavstand til sentrum. Men herfra leide hans selv, hans kone og dere avkom kajakker og guide, og padlet utover fjorden. En times tid utover gikk de i lang og opp til Skageflo. En av flere ubebodde gårder som ligger ved fjellkanten 6-700 meter over havet. Her hadde ansatte fra Hotell Union båret opp og dekket til en lunsjbord for den lille familien. Og etter et sannsynligvis velsmakende måltid med verdens beste fjordutsikt, gikk de tilbake langs fjellsiden til Geiranger. En tur som tok den 3-4 timer i øsende regn.

Vår egen Dronning Sonja setter stor pris på naturen i området. Hun kommer også gjerne inn med helikopter, men blir gjerne noen dager. Hun bor selvfølgelig i sin egen suite på Hotell Union. Gjerne litt i forkant av de mest travle dagene i turistsesongen. Og dronningen tilbringer for det meste tiden sin med å gå i fjellene. Her for noen år siden hadde hun, hennes livvakter og turvenner gått seg litt bort i terrenget. Og uten mobildekking var kjøkkenet på Hotell Union litt rådville. Dronningen hadde jo bestilt middag til et avtalt klokkeslett. Og hva gjør man da? Lager man maten på nytt eller tåler hun gjen-oppvarmet? Hva det ble til vet bare kjøkkenet. De løste det sikkert på en tilfredsstillende måte, selv for en dronning som fant igjen veien og bare kom for sent til sin egen middagen med et par timer. Hun er også en jordnær sjel. Vi fikk en telefon fra en bekjent som var i hotellets restaurant for en matbit rundt lunsjtider en dag. Da kunne han fortelle at han satt til bords ved siden av dronningen og hennes sekretær. Vi sa til vår gode venn at han fikk bestille seg en duggfrisk brun en og høre om hun ble med på en skål. Pga. av sin kjærlighet til landet og spesielt Geiranger området spilte hun en stor rolle med å promotere regionen ovenfor UNESCO, og som takk for innsatsen har dronningen fått sin egen trone på Flydalsjuvet, hvor hun kan sitte og nyte sitt land. Om hun gjør det vet vi lite om, men vi har iallefall prøvesittet stolen hennes som selvfølgelig er blitt et favoritt Facebook-øyeblikk for mang en turist.

Så hva gjør folk når de først besøker Geirangerfjorden? Tja, veldig mange kommer hit med cruiseskipet kun på dagsbesøk. Da blir det de aktivitetene som vi har prøvd å beskrive her. Nyter spektakulær natur; høye fjell, dype daler og fjordlandskapet. Blir de noen dager så er det mange som går i fjellene. Og hvis man er av den mindre sporty typen, så har man kanskje tatt med en stang og prøver fiskelykken i fjorden. Det finnes store torsk, sei og makrell å fange. Kommer man med bil så tar man gjerne turen via jordbærbygda Valldal, ned den spektakulære og dramatiske Trollstigen til Åndalsnes. Folk kommer for å padle kajakk, basehoppe og paraglider. Hvis spenning på fjorden frister så kan kanskje med rib båt safari være tingen. Da kommer man iallefall tett opptil fjorden og fossene De Syv Søstre og Friaren.

Vi fløy fra Oslo til Ålesund med Norwegian, betalte rundt 800 kroner, og tok bil 2,5 time videre. En en annen rute hvis man ikke vil fly eller kjøre egen bil, er å ta Nordfjordekspressen fra Oslo bussterminal opp Gudbrandsdalen og gå av på Langvatn i Sjåk kommune, der hovedveien fortsetter til Stryn og man tar av over fjellet til Geiranger. Dette er en tur som tar 7 timer og koster rundt 550-650 kroner. En kort periode om sommeren går det korresponderende buss fra Langvatn til bydga. Går ikke bussen kan man ringe etter en bil fra Geiranger Taxi. Da er det lurt å forhåndsbestille bilen, det tar ca 30-45 minutter for at taxien skal være på plass når man går av bussen. Fra første snø faller til veivesenet har ryddet veien, kanskje mellom oktober til juni er veien over fjellet fra Langvatn til Geiranger stengt. Da går det heller ikke ferge mellom Hellesylt til Geiranger. Da er løsningen å ta bussen til Stryn for så å gå på ny buss til Standa, ferge over til Liabygda, buss til Linge, ferge over til Eidsdal og er man heldig så får man sitte på med skolebussen evt. ta taxi til Geiranger. Noe som forlenger hele reisen med 4-5 timer.

For de som måtte være interessert i å lese mer om Geiranger og regionen så produserte vi noen turprogram på engelsk for Geiranger Taxi AS for en tid tilbake, se her.

Hva gjør bygdefolket om vinteren, spør mange turister. Neimen om vi vet. De gjør vel som de fleste på små plasser med masseturisme kun i noen få sommermåneder; de gjør som bjørnen, de går i hi.

Bestill hotell i Geiranger

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *