“Visa Run” til Laos

Det er alltid lurt å kjenne sin besøkelses tid og aldri lurt å overskride oppholdstillatelsen sin. Spesielt ikke i Thailand, nå som det er annonsert at myndighetene vil følge reglene tettere. Så over nyttår ble det en svipptur til Laos for å holde papirene i orden.

Etter at militærjuntaen tok styringen i Thailand, har mye forandret seg. De har bl.a. gått til krig mot korrupsjon, prøver å luke ut kriminelle mafiagjenger og de vil gjøre landet mere attraktvt for turisme. Dette har de gjort med å gå «suspekte» politikere og statlig ansatte etter i sømmene og gjerne gitt dem sparken, og i noen tilfeller straffeforfulgt dem. De oppfordrer lokalsamfunnet til å angi kriminelle elementer i nærmiljøet og har slått ned på ulovlige lånehaier, slik at innbyggere i fattigdom eller håpløse finansielle sitausjoner ikke skal sette seg i bunnløs gjeld. Det er ryddet opp på strender og beordret riving av byggverk på statens eiendom, hvor lokale banditter har tatt seg til rette og bygget hotell, restauranter eller tatt over sandstreder helt ned til vannkanten med solstoler for utleie.

De har også lansert slagordet for immigrasjonsmyndighetene; “Good guys in, bad guys out.” Nå har Thailand i årevis hatt strenge innreise og visumregler, men dette er lover og regler som sjeldent har blitt fulgt. Det vil si, inntil nylig. Tidligere betalte man en maks. bot på THB 20.000 (ca 4.700 kroner) hvis man hadde over «overstay» over en måned og mer, og det var det. Nå blir man, i tillegg til boten, «persona non grata» med utestengelse fra ett år til «for alltid». I tilegg kan man bli straffeforfulgt og få et lite ufrivilig opphold i et av landets meget rustikke og sprtanske fengsler.

Siden dette ikke er å foretrekke, og siden undertegnedes visa begynte å nærme seg utløpsdato, så valgte vi å gjøre det som populært blir kalt «visa run». Nordmenn får automatisk 30 dagers opphold når man krysser en grenseovergang fra ett land inn til Thailand. (Tidligere fikk man 14 dager hvis man krysser grensen på «bakken», og 30 dager hvis man kom inn med fly. Nå får man 30 dager uansett, men begrenset til 2 «visa runs» på ett år). Og siden vi ikke enda hadde besøkt landet Laos, så valgte vi hovedstaden Vientiane som vårt reisemål. Vi kunne ha snudd ved grenseovergangen, men så dårlig tid hadde vi ikke. Og vi ville oppleve litt mest vi først var der.

Bestill Billett

Vi tok oss inn til Mo Chit Busstasjon i Bangkok. Dette er en av hovedbusstasjonene i Bangkok. Her kjøpte vi en billett til den thailanske grensebyen Nong Khai. En billett som koster ca. THB 480,- (ca 115 kroner). Dette er en populær rute, og vi fikk en nattbuss som gikk klokken 22.45. Turen tar 9 timer i 2 etasjes busser. Man kan velge et litt dyrere alternativ til 600-700 THB, såkalte VIP busser hvor man kan legge ned setene og kan lade mobilen, men de vanlige bussene er helt greie de også.  Man får utlevert pute og pledd, vann og en liten frokostboks, det er toalett ombord og begge bussalternativene tar like lang tid. Vår avgang var i rute og relativt lite begivenhetsrik. Bussen gjorde en halvtimes stopp rundt klokken ett på natten ved en nattåpen bensinstasjon/restaurant. Ikke ulikt Vertshuset Sinclair langs E6 i Kvam, når man tar Nettbuss sine ruter opp Gudbrandsdalen. Klokken 7 på morningen var vi fremme i den lille grensebyen og provinshovedstaden Nong Khai i det som kalles Isanområdet. Byen ligger langs Mekongelvelven som skiller Thailand og Laos. Tidligere tok man ferge over elven, men etter at Australia ga landene en kilometer lang Lao-Thai vennskapsbro i gave, så krysser man elven greit med med buss mellom grensestasjonene.

Fra Nong Khai busstasjon tok vi en tuk tuk til vennskapsbroen. Turen tar ca 20 minutter og koster normalt ca THB 90,-. Her finnes det mange nok tuk tuk førere som vil sko seg på turister og tar gjerne det dobbelte, samt at en velkjent svindel er å spørre om turistene har visum til Laos. Har de ikke det så kan de ta med passasjerene til et kontor som ordner visum raskt og enkelt, selvfølgelig mot et klekkelig gebyr. Men nå er det sånn at kun Laos ambasade, konsulat og grensestasjon kan utstede visum, så de som går på limpinnen ender opp med å betale i dyre dommer for et falsk visum og må på nytt betale for visum ved grensenstasjonen på andre siden av broen. Og da har tuk tuk føreren forlengst fått sin svindelprovisjon og jakter på nye ofre.

Når man ankommer starten på vennskapsbroen må først gjennom det thailanske immigrasjonskontoret og stemple ut av Thailand. Her ante vi fred og ingen fare, stilte oss opp i kø for utenlandske pass og sakte bevegde oss mot luken med immigrasjonsbetjenten. Vi leverer fra oss passet og betjenten seg på stempler og visum. Så ser vi den autoritære herremannen begynne å tenke så det knaker. «Hviken dato er det i dag? Når ankom dere Thailand? Hvor mangee dager er det? Neste kø! Betal bot!»

Pokker, vi hadde talt feil på dager. Men heldigvis bare 2 dager. Neste kø. Ny autoritær herremann. Papirer ble fylt ut og signert, penger skiftet hender og så var vi på andre siden. Bot for overstay er THB 500 pr dag, maks. THB 20.000, så vi slapp unna med THB 1.000,- (ca  235 kroner) og ingen store skrikende «persona non grata» stempler i den lille røde boken.

Når man er igjennom kan man enten gå den 1 kilometer lange broen i stekende varme eller ta en shuttlebuss til THB 20,-. På den andre enden av broen er byråkratiet i  gang igjen. Fylle ut ankomstkort, betale for visum (visum inn til Laos koster THB 1.500,- eller USD 35,-. Betaler man med USD kommer man litt bedre ut av det med ca 290 kroner, mot THB med ca 355 kroner. Men da må man veksle til USD før man kommet til grensen. Visumet varer i 15 dager).

Og så er man i Laos. Vennskapsbroen ligger ca 21 kilometer fra hovedstaden Vientiane. Vientiane er den største byen i Laos med kun ca 800.000 innbyggere. Loas var fra 1893 en fransk koloni og frem til 1975 under fransk-amerikansk styre. Den franske innflytelsen er veldig merkbar når man kommer inn til hovedstaden men sin franskinnspirert arkitektur, brede gater, mange små gatecafeene og elegante restauranter. Og det meste av restauranter og cafeer/barer stenger før midnatt. Lynne til innbyggerne er også helt andeledes enn i nabolandet Thailand. Her er det ingen høylytt skriking. Ingen «innkastere» som prøver å få deg inn i butikken sin eller prøver å selge deg noe på gaten. Ikke så vi tiggere heller. Som i Thaiand så er engelskkunnskapene til lokalbefolkningen meget begrenset, men folkene er vennlige og det meste går med fingerspråk og mange store smil. Prisnivået er omtrent det samme som i Thailand.

Fra vennskapsbroen inn til Vientiane kan man ta buss. Men siden vi hadde en missjon for turen, så tok vi en taxi rett til den thailanske ambasaden. Bussen koster THB 40, mens taxi fikk vi for THB 300 (ca 70 kroner). Det finnes også overpriset tuk tuk’er ventende ved grensen, men hvis man deler med noen av de mange utlendingene som er der for samme grunn som en selv, så blir det ikke ille.

Utenfor den thailanske ambasaden har det vokst opp et lite senter fav behjelpelige lokale som fyller ut visumskjema, tar passfoto og kopier til overpris. Men som vi sa til en av de som kom løpende bort når vi tok farvel med taxien; lese og skrive lærte vi de første årene på barneskolen, så det burde gå greit uten lokal assistanse. Og utrolig nok så gjorde det det. Inne på ambasadeområdet fylte vi ut visumsøknad, og leverte inn pass med 2 passfoto og kopi av passet til en av de hyperstressede damene ved et av bordene som er plassert ut. Fikk utlevert lapp med et nummer og det var det. Kaotisk med masse mennesker med samme ærend, og litt skremmende å levere fra seg passet til nevnte damer som ikke så veldig offisielle ut. 

Så bar det inn til sentrum med tuk tuk. Vi hadde booket oss inn på New Lao Paris Hotel i Samsenthai Road, som ligger i rolig område med gangavstand til nattmarkedet, Mekongelven og andre turistattraksjoner. Absolutt ikke det beste hotellet vi  har bodd på. Slitent og gammelt. Men betjeningen var superhyggelig, nettet fungerte bra, sengen var komfortabel nok og til den nette sum av USD 25,- (under 200 kroner) så kan man ikke klage alt for mye. Hotellet serverer ikke mat, men har gratis kaffe og te i lobbyen. Og når man blir sulten finnes det masser av cafeer og resturanter i gatene rundt. Vi fant til og med et svenk bakeri et par hundre meter unna. Og man skulle tro man ikke møtte på nordmenn når man vaser rundt i ukjente strøk, men den gang ei. På en gaterestaurant hvor vi inntok et enkelt kylling og ris måltid akkompagnert med et par store Lao Beer, kom det jammen en enkel sjel fra Gol med sin thailandske venninne og slo seg ned. Han var også i byen for å fornye thai visumet sitt.

Etter en god natts søvn var vi tidlig oppe og fikk oss et par deilige croissanter og nykokt kaffe på et av gatecafene i området. Så spasserte vi rolig mot den thailandske ambasaden, en kilometer eller to unna, og fikk med oss et par monumenter og flotte buddiske templer på veien. Bl.a. That Dam, Wat That Phoun og Patuxay Monumentet.

Mens innlevering av pass på ambasaden gjøres på morgenen, så starter utleveringen klokken 13,00. Da blir kønummerene ropt opp og man stiller ser i kø. Thailand prøver å stimulerer til økt turisme, så  landets myndigheter hadde opphevet visumgebyret på THB 1.500 (ca 350 kroner) noen måneder, frem til utgangen av februar 2017 (Som igjen er utvidet til august 2017). Og siden det ikke var noe betaling i loken, gikk køen ganske raskt fremover og ventetiden ble behagelig kort. 

Tilbake i området rundt hotellet ble det igjen tid for en matbit, et par Leo Beer mens vi funderte over neste «trekk». Bli en natt til eller komme seg tilbake over grensen. Og utpå ettermiddagen var konklusjonen at det beste var å starte på reisen tilbake. Klokken var 5 på ettermiddagen, og vi visste det gikk et tog fra Nong Khai klokken 19.00. Men ville vi rekke det med 2 tuk tuk’turer, 2 grenseoverganger og buss over broen. Vi måtte bare prøve. I værste fall var det sikkert et ledig hotellrom i grensebyen Nong Khai vi kunne booke for natten.

Etter å ha hentet bagasjen fra hotellet fant vi et oppholdsted for tuk tuk’er og «dealingen» kunne begynne. En ville ha 200.000 laotiske kip for den 2 mil lange turen, vi var kun villige til å gi 50.000. Det ble blankt avvist av førstemann. Greit, tenkte vi. Da går vi tilbake til hotellet og blir en natt til. (Vi var fremdeles litt usikre på om vi ønske å reise gjennom natten, så vi gadd ikke å fortsette forhandlingene. Og etter å ha snudd på hælen og begynt å gå bort fra tuk tuk gutta, kom det en kar litt lengre baki køen som tydeligvis var blakk. Og turen kunne begynne tilbake til vennskapsbroen. Avlevering av utreisekort på den Laotiske grensestasjonen, og så måtte vi betale et par hundre THB som sikkert var en eller annen form for utreiseskatt, eller kun til for å sponse neste julebord for grensevaktene. Buss over broen. Stemple seg inn til Thailand og tuk tuk den korte turen det var til Nong Khai togstasjon. Hele operasjonen gikk smertefritt og vi var fremme en time før togen skulle gå. Billett på nattoget i 2. klasse med seng koster THB 740-, (ca 175 kroner) og turen tar ca 9 timer. 

Bestill Billett

På nattogene i Thailand har man reservert sete. Litt etter avgang kommer konduktøren og rer opp sengene. Det vil si de to setene hvor passasjerene sitter mot hverandre blir slått ned til  an lang madrass, så bli det lagt på laken, og man får utlevert pledd og pute. En nedfellbar seng over blir tatt ned og redd opp. Og det hele avsluttes med at det blir hektet på gardiner for overkøyen og underkøyen for litt  privativ. Det er lys og tilgang til strøm i den ene enden. Så er det bare å slå seg til ro for natten med en film fra laptoppen eller en matbt. Vi hadde kjøpt inn litt lokal gatemat utenfor stasjonen i Nong Khai så restaurantvognen fikk vi dessverre ikke prøvd.

Ingenting er bedre enn å bli vugget i søvn ombord et gammelt tog, og vi sov utmerket gjennom mesteparten av natten. Men klokken 04.30 var det slutt. Lys ble tent og konduktøren var raskt med å re opp sengene og forvandle vognen tilbake med sitteplasser igjen. Og rett før seks, noe forsinket var vi tilbake på hovedbanestasjonen Hualamphong i Bangkok.

Laos og Vientiane kan absolutt anbefales. Men kanskje litt lengre enn kun ett døgn.

Bestill hotell i Vientiane

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *